Denne oppgaven retter søkelyset mot regional påvirkning på europeiske nasjonalstater. Strukturert som en casestudie med kvalitativ tilnærming, søker oppgaven å forklare bakgrunnen for selvstyrekravene i tre historisk-kulturelle regioner (Catalonia, Flandern og Skottland). Videre undersøker oppgaven hvorvidt selvstyrekravene kan gjenspeiles i den territorielle organiseringen. Avslutningsvis blir stabiliteten eller levedyktigheten i den nåværende territorielle statsstrukturen vurdert. Sentralt i denne studien har vært å identifisere periferimobilisering i de ulike fasene av stats- og nasjonsbyggingsprosessen. Oppgaven finner at bakgrunnen for selvstyrekrav sett i lys av stats- og nasjonsbyggingsprosesser, kan forklares ved tidligere eller eksisterende sentrum-periferi-konflikter. Kravene for de ulike regionene har også variert som følge av ulik ressursbeholdning. Generelt viser studien at vi ser vi en dreining fra krav som omhandler kulturell bevaring til krav om økonomisk redistribusjon. Videre viser tradisjonell regionalismeteori hvordan det politiske mobiliseringsgrunnlaget har blitt påvirket av ulike nasjonalismeprosjekter og oppblomstringen av regionale partier. Nyregionalistisk teori viser hvordan europeisk integrasjon har påvirket regionenes handlingsrom. Avslutningsvis vurderes det nåværende systemets struktur opp mot strategivalg og målsetninger for sentrum og periferi. Nøkkelord: regionaliseringsprosesser, devolusjon, Catalonia, Flandern, Skottland, selvstyre, autonomi